Historien om Golsfjellet!

Gjestfrihet gjennom generasjoner

Mandag 15. april 2019 holdt Erling Lae, tidligere byrådsleder i Oslo og fylkesmann i Vestfold, et foredrag om Golsfjellet gjennom tidene på Oset Høyfjellshotell.

Her får du muligheten til å lese Erlings egen historie om både Golsfjellet og hans forhold til dette eventyrlige fjellområdet mellom Hallingdal og Valdres.

Teksten er ganske lang, men den er lettlest og svært interessant. Ta deg tiden til å bli enda bedre kjent med Golsfjellet du også.

God lesing :-).

Erling Lae forteller historien om Golsfjellet.

Kjære leser

Jeg var på Oset Høyfjellshotell for å snakke litt rundt støls-, hytte- og generelt reiseliv på Golsfjellet før og nå

For meg var barndommen i en av de svært får hyttene på Kamben på 50-tallet før, i motsetning til nå. For min bestemor var det ikke slik. For henne var de gode gamle dager i hyttelivet på Brautemo rundt første verdenskrig, og det enkle livet de da levde i tett samkvem med bygdefolk de var avhengige av. Det var dette som var før. Men også før den tiden var det et tidsskifte. Få år før hadde Bergensbanen kommet og med den nye tid og deriblant de første turister.

Våre dager vil også bli de gode gamle dager. Kanskje riksantikvaren om 100 år vil verne Bualie pga av tidstypisk fritidsbebyggelse på begynnelsen av 2000-tallet? De som lever får se.

Jeg komme til å ta tre små dypdykk, Golsfjellet for 100 år siden, Golsfjellet for 60 år siden, og Golsfjellet de siste tiåret, men først vil jeg si litt om de lange linjer i historien her oppe. For på Golsfjellet har aldri vært ødemark. Det vært aktivitet her i mer enn 1000 år og det har satt sitt preg på landskapet. Jeg skal illustrere med noen foto.

Men Golsfjellet, hva er nå det? Det er en nokså ny, men svært vellykket merkevare oppfunnet av hotelleier Andres Nibstad på Storefjell. Men la oss gjerne holde fast på dette begrepet selv om det vesle som finnes av snaufjell, snart er skogkledde åser.

Men Golsfjellet var egentlig Nordåsen eller Auståsen, litt ettersom hvor i bygda man bor, ( i Hallingdal regnet de nord som oppover dalen, selv om den gikk øst-vest). I Hemsedal sa de Golingsåsen. Øst for Nystølsfjellet, sett herfra, ligger fortsatt Søåsen (Søråsen).

Gammel reklame, Kamben Høyfjellshotell Golsfjellet Hallingdal. Historie.
Historien om Golsfjellet i Hallingdal. Kamben.
Høyonnp på Dokken ca 1955, Kamben stølslag. Golsfjellet i Hallingdal.
Hytteliv på Brautemo ca 1920. Golsfjellet, Hallingdal.
Golsfjellet ved Veslefjell ca 1940. Historien om Golsfjellet i Hallingdal.
Kambemessa ca 1930 Golsfjellet i Hallingdal.
Kambemessa ca 1930 Golsfjellet i Hallingdal.
Kambemessa ca 1934 Golsfjellet i Hallingdal.
Oset Høyfjellshotell ca 1900. Golsfjellet i Hallingdal.
Buo støl ca 1890. Golsfjellet i Hallingdal.
Buo støl ca 1890. Golsfjellet i Hallingdal.
Buo støl ca 1890. Golsfjellet i Hallingdal.

Middelalderen på Golsfjellet

Men la oss gå langt tilbake i tid, over 1000 år til den yngre jernalder, vikingtid og middelalder. Da var det nok mye folk inne på åsen. De drev med jakt, men fremfor alt med jernutvinning. Det var en hel industri det, riktignok primitiv, men omfattet de store på Golsfjellet, og kanskje særlig myrområdene fra Fjellheim, og over til Tisleidalen. Jernet var handelsvare og ble byttet i korn eksportert herfra. De som har greie på slikt, ser mange spor av jernvinna over ute ved myrene her i form av gjenfylte kullgroper, jerngroper og slagghauger, og fortsatt har vi navn som Smedberget borte ved Høgeviern og Kvanhøgd, Raubekk innunder Nystølsfjellet, og ikke minst den setra som heter Jødnbustølen på Kamben like ved søppelconteinerne. Ei jernbu var stedet der de veide jernet. Her var oppsynsmannen, «jernmannen». Minnene om dette må nok ha holdt seg helt til denne stølen ble tatt i bruk igjen for drøyt 300 år siden. Vi har Sinderlien rett over fylkesgrensen mellom de nye rare fylkene Innlandet og Viken. Sinder er slagget som flyter opp etter at de smeltet malmen til jern.

I middelalderen fram til tidlig på 13-tallet var det et varmt klima, og skogen gikk nok opp til over 1200 moh. Det er mange sagn om et kirkesogn, med kirke i Tisleidalen. Noen snakket om Jølemyrkyrkja, futen Iver Wiel som skrev beretning om Hallingdal på midten av 1700-tallet, sier det er merker etter en kirke som stod på Fløtstøen. Elva Tisleia het tidligere Fløta, så dette var vel omtrent der Tisleidalen kapell står i våre dage, rett nedenfor Jølemyr. Det gikk også sagn om kirke på Møen borte ved Klanten. Det siste er lite trolig, for da dette ble undersøkt grundigere, var det ingen sport etter dette, men derimot en mengde slagghauger og groper fra jernvinna. Trolig har nok grensen mellom Gol og kirkesognet i Tisleidalen gått langs vannskillet over Kamben, Møen og Vardhovd.

Over de store myrområdene på Golingsåsen frem til mot 1350 var det stor virksomhet for 800-1000 år siden. Men så tok det slutt.

Hva skjedde? Jo det oppsto nok et problem og tre ulykker samtidig. Problemet var at det store vedforbruket over lang tid, og gjorde at skogen forvant. Den ene ulykken var at det ble utviklet nye måter å lage jern på, og som var billigere og bedre enn jernet som var utvunnet av myrmalm, og utenlandsk jern erstattet det hjemmeproduserte bortsett fra til eget bruk. Raskt gikk kunnskapen om jernutvinningen tapt. Den andre ulykken var at det tidlig på 1300-tallet brått ble kaldere klima og dette fortsatte frem til «den lille istid» på slutten av 1700-tallet. Kornet ble ikke modent så høyt som før. Frem mot 1300-tallet var nok i ferd med å bli for lite jord til å brødfø befolkningen. Og så ble en utsultet befolkning rammet av den tidenes store internasjonale katastrofe: Svartedauen. Pesten tok livet av halvparten av den norske befolkningen, og fjellbygdene ble rammet hardest. Grender ble lagt øde. Her var det nok mer 2/3 enn folket som døde eller forsvant. I senere tid er det foretatt beregninger som kan tyde på at bortimot 80 prosent av gardene lå øde etter pesten. Og på Golsfjellet, eller Nordåsen, ble det folketomt i flere hundre år. I Gold bodde folk nesten bare i Herad og i Golsreppen. Mange gårder ble underbruk og seterbruk. Mange grodde igjen.

Etter 1300 gror landskapet langsomt igjen, kanskje ikke så raskt som nå for nå kom flere også hundreår med kaldere vær og barkebrødstider.  Fogden Iver Wiel skriver for 300 år siden at «det er som solen har tapt sin kraft». Men desto viktigere å utnytte beitene i fjellet etter hvert som folketallet vokste igjen og ødegårder ble tatt i bruk.

Også tidligere har det vært avskoging og gjengroing på Golsfjellet, ikke bare nå. Den som kjenner tegnene, kan finne spor etter jern- og kullmiler, men også fangstgroper over alt fra Oset til Fjellheimkrysset.

Kristi Rust (Treverket) Buo støl ca 1890. Golsfjellet i Hallingdal.
Ved primkjelen på Buo støl ca 1890. Golsfjellet i Hallingdal.
Mot Buo og Ørterhovda ca 1890. Golsfjellet i Hallingdal.

Nytt liv og ny giv på Golsfjellet (1500 – 1900)

Men så begynner det som nevnt å bli ny aktivitet igjen. Utover 15- og 1600- tallet blir nedlagte gårder ryddet og tatt i bruk igjen. Noen hadde vært underbruk og ble brukt som støler, andre gjengrodd, og så fra 1700 og innover mot 1800-tallet kom garddeling og nyrydning i utkanten av de eldre gårdene, Mot 1800 var det meste av jord nær bygda tatt i bruk og nyrydningen spredte seg innover åsen, i området på begge sider av Valdresvegen. Brenn innunder Nystølsfjellet er eldst, fra 1750, de fleste andre kom rundt 1800 og frem til utvandringen til Amerika startet ved midten av 1800-tallet. taller Etter hvert var det 7 garder eller bruk inne på åsen. Etter at det så smått ble skikk på folkeskolen, var det til og med egen skolekrets med skolelokale i en liten stølsbu på Møen for 100 år siden – skoleåret var 6 uker om høsten og 6 uker om våren når ungene trengtes minst hjemme.

Men lenge før dette kom stølsdriften. Det heter støl, ikke seter i Gol. Støl betyr opprinnelig melkeplass, mens seter, betydde r et sted en satt, altså bodde. Etter hvert ble ordet støl enerådende i Hallingdal nord for Flå. Men det er interessant at det i Gol het å «sita på støle» om sommeren, da man bodde der – men det het at «dei låg på støle», hvis de over oppe for å hente høy eller var noen dager på stølen for å samle mose og lauvkvister.) For øvrig er jo endelsen -set, vanlig på mange stølslag, som f.eks Skutuset, Einarset, Guriset og Lauvset. De eldste stølene lå nær gårdene, slik som Brautemo som dere kjører gjennom på veien fra Gol, men raskt ekspanderte seterbruket innover, og de enkelte grender og opphavsgarder, hadde sine områder. Og ble garder delt, eller det ble ryddet nye bygselbruk i utkanten av garden, da fikk de rett til å rydde seg støl i utkanten av vollen til opphavsgarden. Det er forklaringen på at stølsgranner er naboer hjemme i bygda også.

Golsfjellet er omringet av store stølslag eller setergrender. De er blant de største i landet. Det er god jord på Golsfjellet, og det ble godt beite ettersom skogen og krattet ble ryddet. Vollene vokste. De ble gjødslet av dyrene og ga etter hvert bra avling. Og fra midten av 1800-tallet ble det vanlig med fjøs, og det ble vanlig å gjerde inn vollene utover 1800-tallet. Først var det briskegarder (gjerder av einer), de rev brisk som de la som et stengsel rundt vollen, men etter hvert satte de opp skigarder. Lenge var det bare bu og lu på stølen, mens dyrene ble melket ute i kveen. Og gjeterne, smågutter og småjenter gjette i utmarka, ikke så mye på grunn av villdyr, men mest for å holde dyrene unna de mange utslåttene og myrslåttene som ga viktig tilskudd særlig for de minste brukene.

«Gjesleungene» hadde det ikke veldig romantisk hvis noen tror det. Det var opp kl 5 og de varmet føttene i kupiss. Stølsdriften trengte ved og tømmer, og skogen ble tynnet kraftig ut. Fra 1850 og de neste ti-årene ble endringene dramatiske. Da forsvant skogen over store områder av det vi nå kaller Golsfjellet. Dette fortsatte til frem mot 1900, og fra da har det skjedd en sammenhengende gjengroing, først langsom, men så i stadig sterkere tempo.

En kan lure litt på hvordan avskogingen av Golsfjellet kunne bli så voldsom. Jeg hørte en forklaring fra en stølsnabo som jeg tror på. På annen halvdel av 1800-tallet ble brunosten handelsvare og minst like viktig inntektskilde som smøret hadde vært, og tallet på geiter økte kraftig. Ysting og primkoking krever mye ved. Og geitene er dyktige landskapspleiere. Først tar de busk og kratt, så lauvskogen, og på feltet med geiter nedenfor Ørterstølen kan vi i våre dager se at de har tatt livet av noen smågran også. Det er blitt rene parken der.

Men fra 1900 begynner gjengroingen. Parallelt med nye driftsformer og mindre vedhugst og beite i utmark, har det i tillegg blitt stadig varmere somre og kortere vintre. Eldre folk kan ennå huske at riksvei 49 kunne blåse igjen i kortere perioder og de var snøskjermer mellom Fjellheim og Sanderstølen. Og ennå fram mot midten av 1900-tallet begynte snaufjellet nedenfor Kamben hotell.

En gang rundt 1860 ble det slik snødrev utpå sommeren, at folk måtte dra ned til heimstølene eller til gards med budskapen.  Jeg leste i en reiseskildring fra ca 1860 at folk rakte høy med votter og brukte sopelime for å samlet høyet i såter.

Men etter hvert som vollene ble bedre gjødslet, ble graset lenger og de kunne legge foret i hesjer, som er en ny tørkemåte fra midten av 1800-tallet, før var det bakketørk og såter.

I Gol hadde de aller fleste gårder både heimstøl og langstøl. Heimstølen var eldst, slik som Brautemo, Sevjabakk og Rekkjeset. Men etter hvert ble hele fjellet tatt i bruk til beit,e og det ble fra tidlig på 1600-tallet ryddet langstøl i tillegg. Her satt de på forsommeren og utover høsten og på langstølen om sommeren.  Denne driftsformen varte fram mot 1970, stort sett. I eldre tid da det var sulteforing og mosesanking, hendte det at noen satt på heimstølen til innunder jul, til foret var der brukt opp, men det er lenge siden. .

Men det betyr altså at når de aller første turister kom til Golsfjellet før 1900 hundre og skulle til «Oset sanatorium», det eldste hotellet på Golsfjellet, da dro de over snaufjell og vidde fra Rekkjeset, ja nesten helt fra der Fjellheim og Hallingen senere ble bygd. Men over mot nord/vestsiden av Nystølsfjellet lå det bare enkelte heimstøler, og der har tregrensen alltid ligget over 1100 meter over havet, og langt høyere enn på Golsfjellet.

Bergensbanen Gol stasjon ca 1910. Hallingdal.
Brautemogutu, nå Riksvei 51, ca 1917. Golsfjellet i Hallingdal.
Brautemotgutu i våre dager. Golsfjellet i Hallingdal.
Brautemo nå Riksvei 51. Historien om Golsfjellet i Hallingdal.
Stølsliv på Brautemo ca 1920.
Auenhuaglia ca 1900. HIstorien om Golsfjellet.
Stølsfolk møter hyttefolk ca 1920. Bygd og by, hånd i hånd.
Fritidsbolig, hytte, under oppføring 1916, Brautemo.
Jakt på Rekkjeset i 1920.
Halgrim, Sigrid og Ivar Treverket 1919.
Hytteliv på Golsfjellet 1920.
Gunhild Stake henter vann på Brautemo 1919. Golsfjellet i Hallingdal.
Stølsliv på Golsfjellet 1920.
Brautemo på Golsfjellet i Hallingdal 1917.
Brautemo på Golsfjellet 2015, Hallingdal og Valdres.
Kamben Sæterhotell Golsfjellet i Hallingdal, ca 1922.
Kamben Sæterhotell Golsfjellet i Hallingdal, ca 1928.
Kamben Sæterhotell Golsfjellet i Hallingdal, ca 1935.
Kamben Sæterhotell Golsfjellet i Hallingdal, ca 1928.
Utflukt til Valdres ca 1935.
Ørterstølen før 1920.
Ørterstølen etter 1920
Storefjell, Einarset, hotell ca 1930. Historien om Golsfjellet i Hallingdal.
Fjellheim på 1950-tallet.

Reiselivet vokser frem, og fjellet gror igjen …

Men ved 1900 skjer det noe nytt. Det kommer turister. Oset hotell kom rundt 1890, og så kommer de alle første hyttene. De var ikke mange, men de var små og enkle.

Hotellhistorien (bilde Oset, Ørterstølen, Kamben, Storefjell, Bleiktfevdt)-Bildene fra Buo. . Det ble først bygd på noen ekstra rom for å ta i mot gjester. Og så kom hotellet etter hvert. Familiehotellene og samspillet turisme og landbruk på Golsfjellet kunne fått sin egen historie. Hotellene her har jo 100- 130 års historie.

Så kommer Bergensbanen kom i 1909.  Det ble lett å komme hit i løpet av en dag. Dermed starter den spesielle hotellhistorien på Golsfjellet. Forløperen til hotellene var et par ekstra rom på stølsbua for å ta imot gjester. Det finnes en reisebeskrivelse fra slutten av 1860-årene hvor det er overnatting hos Per og Guri Nøreim på Oset. Oset hotell ble bygd på den Osetvollen i 1890, men de hadde lenge huset veifarende som skulle ros over fjorden til Naustedokken og ri videre mot Ulnes i Valdres. I 1920 åpnet hotellene på Ørterstølen og Kamben, og i 1930 åpner Storefjell på den øvre Nibstadvollen på Einarset. Dessuten kom Bleiktvedt og Glomsrud i Auenhauglia.

Ørterstølen ble bygd på stølen til Nils Rust, men her hadde det også lenge bodd sommergjester på stølen fra ca 1900.

Kamben hotell ligger der det var en «veslevoll» til Berg som hadde dette som en ekstra voll ovenfor selve stølen. Denne vollen ble solgt til Bakko i 1836,som deretter hadde stølen her, og i 1916 solgte Bakko Veslestølen («Lillestølen») til Engebret Eidsgaard som tidligere hadde bygd både krambu og hotell nede ved Heslabrua i Gol. Han satte opp en hotellbygning i 1919/20 som sto klar til å ta mot gjester i 1920.  I 1924 solgte Engebret Eidsgaard hotellet til Thorbjørn Magelssen som fikk ryddet mer jord og kalte seg Kambebonden. Han var en fargerik person og svært godt likt. Han reklamerte med at det var tilbud på vitaminer, karbad og bekkebad, spanderte tur til Valdres for de eldre i Gol og da han skulle selge hotellet i 1936, var overskriften på annonsen «Verdensberømt hotell til salgs». I 1937 ble hotellet solgt til Martin Brekke.

Det var to gode grunner for å skaffe seg hytte på Golsfjellet. Den ene var Bergensbanen. Den andre var stølsdriften. Nå ble det penger å tjene på salg av melk, smør og ost som turistene var avhengige av. Det oppsto et gjensidig avhengighetsforhold mellom de første hyttefolkene og stølsfolket. Med avhengigheten og den nære kontakten fulgte både nære vennskap og en gjensidig respekt. Selv om de første hytteturistene nødvendigvis var folk som satt bedre i det enn de fleste, så var hyttelivet ennå enkelt: Vann i brønnen og ved i ovnen. Og dette var dessuten idealet. Hyttelivet skulle være enkelt.

40, 50 år senere skjer det nye endringer. Rundt annen verdenskrig forsvinner geitene. Det kommer melkebil inn til stølslagene og kjører fulle melkespann til meieriet og tomme tilbake og de frakter hyttefolk til fjells. På stølen har det kommet separator. Det blir litt mindre slit for stølsfolket, men fortsatt mer enn nok for hun som skulle grytidlig opp å melke, slepe fulle spann bort til veien, ta seg av stellet og melke igjen om etter middagen og sette melkespann til avkjøling. Temperatur på melken og fjøsstellet ville ikke fylle kravene til Mattilsynet i våre dager. Men ingen hadde vondt av den upasteriserte melken vi satte kjøling til neste dag. Tvert om.  Privatbil var fortsatt var forbeholdt de få, og både Olav Venås og Arvid Søndreli som drev dagligvarebutikker i Gols sentrum, begynte å kjøre matbil til stølslagene, en slags dagligvarebutikk på hjul. Og en og annen gang kom fiskebilen også. Den kunne vi ungene greid oss uten.

Og trengte man noe annet, var det bare å sende en lapp med Øynelien eller Skredderberget på Stølsruta til postkontoret eller til Bergo eller Eidsgård som solgte alt fra kjøtt til spiker. På 50- og 60-tallet var det nesten mer lettvint å være hytteturist enn nå. I alle fall ble det enklere å være husmor, selv om klesvasken fortsatt måtte tas i vaskebaljen.

Stølslaget var en kvinneverden før slåtten begynte i slutten av juli.  På stølene stelte kona med de minste ungene. På hyttene var det husmødre med barneflokken gjennom hele skoleferien. Ektemannen kom opp noen uker om sommeren da det var ferie. Og mannfolket på stølene flyttet opp når slåtten begynte og da ble det folketomt i bygda. Vi kan kanskje kalle dette for fase to i både stølsliv og hytteliv gjennom 1900-tallet. Siden dette er min egen barndom syntes jeg dette var en flott tid, men min bestemor syntes det var finere før.

Siden alle var til fjells var det Kambemessa et fast innslag hver sommer i stølslaget vårt. Dit kom alle, både stølsgranner og hyttegranner, i pene klær. (For nede i bygda var det nesten folketomt. Men her må jeg ta et sidesprang og et hundreår lenger tilbake i tid. Utgangspunktet var det motsatte av en messe, nemlig Kambedansen.

Når stølsslåtten og hadde begynt i gammel tid, og alle va rtil fjells oppsto det naturlig nok møteplasser, og her var det kort vei over til stølslagene i Valdres. En gang hver sommer sto Lykkjedansen innerst i Tisleifjorden, Vasetdansen der Vasetdansen camping er nå, Røddalsdansen på Søåsen i Gol like ved grensen til Høvreslia, og på denne siden av Golsfjellet var det Kambedansen på en fin flat gresslette der Kambevegen går, like ovenfor søppelkonteinerne. På disse stevnene var det fra gammelt av både litt småhandel, og folk, særlig ungdommen møttes, det kom kanskje istand noen giftermål og det var dans, men også mye slåssing, særlig mellom folk fra Hallingdal og Valdres, og etter hvert mye fyll.  Særlig ille var i ti-årene før og rundt midten av 1800-tallet. På denne tiden førte den nymotens poteten til hjemmelaget brennevin, og før utvandringen lettet på trykket var bygdene nærmest overbefolket og det var ikke mer jord å dyrke.  Alt bidro nok til å skape urolige tider. Også ved Lyserbekken var det en danseplass, og det het at bekken ble blandet med blod. Det sies at det kom en ung enke fra nedre Brenn ridende til Kambedansen. Det en salig kamp for å få tak i et såpass velstående gifte med gard og grunn i en tid da det knapt nok var mer jord å dyrke. Vi er nå rundt 1840, Den sprekeste greide å svinge seg opp på hesten i kampen med de andre, og ham red hun hjem med mens han jaget de andre unna med låshelda.

Ellers var det så mye slagsmål at mange etter hvert så seg arge på dette stevnet. Kristi Treverket fortalte at det skulle ha vært tjukt med folk på Kambedansen.  På en av stølene var det en kone som ble så arg da hun skjønte at folk hadde ridd bort på Kambedansen, at hun selv tok hesten og red bort på Kamben og red rundt danserringen mens hun slo med låshelda, (lenken de festet rundt beina på hesten), og slo med denne, slik at hun jaget de dansende over tuer og briskerabber. Hun het Rangdi Rust. En annen gang var det en sersjant Bø fra Valdres som så vidt berget livet da han var innringet av hallinger med kniv, men greide å komme ut av ringen da en fyr snublet og kom seg unna i kappløp utover myrene.  Mange historier kunne vært fortalt om hendelser på Kambedansen og Vasetdansen, men tiden strekker ikke til, og disse kunne fylt et helt foredrag.

Men så var det en presten Skattebøl som selv fra dalen. I 1883 forkynte fra prekestolen at istedenfor dans skulle det nå bli messe på Kambedansen, Lykkjedansen og Røddalsdansen. Folk kom, og fra da av oppsto Kambemessa som varte i nesten 100 år.på 30-tallet var Kambemessa hos Dokken, og deretter i 40 åt hos Rensel frem mot 1970-årene. Kambemessa var den ene av sommerens høytider. Den andre var Olsokbålet 29. juli.  Hvert stølslag hadde sitt bål. Og det gjaldt å få bålet til å brenne lenger enn de andre.

Det finnes for øvrig flere sagn i tilknytning til steder på Golsfjellet, blant annet om skatten under bunnen på Pengtjedn ved toppen av Ørterhøvda og de underjordiske i Tvergasteinhøla.

Det kommer nye endringer. På 1970-tallet ebber det tradisjonelle stølslivet ut, det blir nydyrkning og maskinell drift og fellesfjøs. Heldigvis har denne utviklingen reddet det enestående kulturlandskapet på Golsfjellet. Selv om granskogen brer seg, er det fortsatt et åpent landskap takket være store arealer som fortsatt blir slått. Det er ingen motsetning mellom landbruk og turisme, tvert imot. Landbruket er en av kvalitetene ved Golsfjellet. De som ikke liker at det kjøres møkk på jordet, kan heller holde seg hjemme akkurat den dagen.

Utover 70 tallet og videre mot årtusenskiftet forsvant ikke bare matbilene, det ble tankhenting av melk, stølsruta var for lengst borte, husmødrenes tid var også slutt, så hyttene ble mindre brukt, selv om de ble stadig flere. Men fortsatt var de små og godt tilpasset terrenget. Forhøsteren feide over jordet på en dag, og antall driftsenheter med melkekyr var blitt få.  Det var blitt færre folk om sommeren enn før, noe flere hytter i tilkytning til stølslagene, og dermed også stadig flere oppkjørte løyper, og utvidelse av hotellene. Og det stadig mer gjengrodde Golsfjellet markedsførte seg nå som ski og sykkeldestinasjon. Med god grunn. Finere terreng for turski og sykling finnes ikke.

Men så kommer det siste store skiftet. Ved inngangen til dette årtusen. Og dette er nok det største skiftet på Golsfjellet siden gjengroingen etter Svartedauen og avskogingen på 1800-tallet. Golsfjellet får en Masterplan og deretter en kommunedelplan. Det skal nå bli mulig å satse tungt på hyttebygging tilknyttet kloakk og vei, men i egne felt utenfor stølslagene, og hyttebyggingen skal være konsentrert for ikke å legge beslag på for store arealer. Hyttene blir fritidsboliger, med alle bekvemmeligheter. Før skulle hyttelivet være enkelt og i kontrast til det moderne livet hjemme. Fra nå av er nye hytter større enn eneboligen hjemme og med flere hjelpemidler og bedre utstyr.

Men det er fortsatt naturen som gjør at folk velger fritidsbolig her og ikke et annet sted. Og som før dreier det seg om å utnytte utmarksressursene til næring, men på en ny måte. Aldri har skiløypene og turstiene vært bedre merket og bedre oppkjørt. Jeg kan savne den tiden vi hadde skisporet for oss selv. Men ulempen var at da måtte vi tråkke opp selv. Og løypenettet trekker folk, slik stølslivet gjorde før. Men det er en stor forskjell.

Einarset mot Kamben ca 1930. Historien om Golsfjellet i Hallingdal.
Stølsdrift på Brautemo 1934.
Gol stasjon, Bergensbanen, 1950-tallet.

Hva nå Golsfjellet?

Sporene etter alt som skjedde tidligere, forsvant av seg selv når virksomheten opphørte . Sluttet man med stølsdrift og utslåtter, ville naturen ta tilbake det den ga og slette sporene, slik det også skjedde etter jernutvinningen. Den utbyggingen som nå skjer, er irreversibel. Hytter og terrenginngrep vil bli stående for alltid. Det er derfor det er viktig å tenke langsiktig, tenke helhet, sog følge vedtatte planer. Det som skjer må skje i respekt for fortiden, man må ta vare på Golsfjellet som landbruksområde og ta vare på beite og dyrket mark, og man må tenke på de som kommer etter og ikke bruke opp alt nå. Fjellet er jo ikke så stort. Det levende landbruket er ikke bare en viktig næringsvei, men også en av attraksjonene ved Golsfjellet. Her kan ungene fortsatt se dyr.

Kanskje kunne det vært satset litt mer på å lære ungene litt om husdyr og landbruk på Golsfjellet? Det var bare en strøtanke.

Men litt mer kunne nok uansett gjøres for å formidle den rike historien. Fortsatt ligger de gamle kløvstiene fra Tunnetjern nordover mot Aunhauglia og fra Lauvset over til Guriset der. Den siste passerer Kvilingsbakken, der folk hvilte med kløv og husdyr. Og rett etter passerer stien Tryågønguhaugen som har gitt navn til det store løypekrysset vest for Veslefjell. Navnet betyr Tregangerhaugen. Tallordet tre het tryå eller try på halling før 1900 . Det kunne vært satt opp noen små informasjonstavler med opplysninger om dette og annet. Og fra Kamben østover mot Møni og Lyservollen går sykkelstien langs det som var den aller første kjøreveien til Valdres.

Eller hva med historien om hotellene. Hotellene på Golsfjellet er vokst frem med basis i stølsdrift og landbruk De er i seg selv eksempler på samspillet mellom turisme og landbruk. Og hvis hoteller, hyttebygging, landbruk og friluftsliv fortsatt utvikles i gjensidig harmoni slik at man tjener på hverandre, skal det nok gå bra på Golsfjellet også fremover.

Fra Kamben mot Einarset og Storefjell ca 1950.
Fra Kamben mot Einarset og Storefjell ca 1960.
Kamben Høyfjellshotell ca 1970, Golsfjellet i Hallingdal.
Kamben mot Storefjell ca 2000.
Matbilen til Venås leverte matvarer på Golsfjellet frem til midten av åttitallet. Bildet er fra ca 1986.
Utsikt fra Terverkstølen mot Eldstad ca 1940.
Golsfjellet ca 2000.

Diverse historiske motiv fra Golsfjellet