I dagens (torsdag 8. april 2021) utgave av Hallingdølen kan du lese Gudrun Heslas, vertinne på Oset Høyfjellshotell, ytring vedrørende de økonomiske kompensasjonsordningene som i liten grad er til hjelp for de tradisjonsrike familieeide hotellene.

Les saken i dagens avis, eller les selve ytringen her:

Jeg ber om at vi får den hjelpen vi må ha og fortjener NÅ – før det er for sent!

Landet, eller rettere sagt verden, står midt oppi en pandemi med ekstreme helsemessige utfordringer og konsekvenser – men hva med ”livet” etter pandemien? Hva blir igjen av sysselsetting og lokal verdiskapning i for eksempel reiselivsnæringen her i Hallingdal og andre distriktsregioner? Alt blir bra igjen sier de. Jeg har troen, men det kommer ikke til å skje uten videre. Jeg er frustrert og fortvilet over situasjonen vi nå har havnet i og velger å dele tankene mine med dere, aller mest håper jeg at det kan bidra til å vekke myndighetene.

Jeg driver Oset Høyfjellshotell på Golsfjellet, noe jeg vil kalle et solid og ærlig livsverk gjennom flere generasjoner. Et hotell som har vært i familiens eie siden oppstarten i 1880, altså i mer enn 140 år – men nå er jeg usikker på hvorvidt denne historien vil strekke seg noe særlig lenger…

Lønnsomhet er viktig i alle næringer, men man kommer ikke bort ifra at med den historien som Oset representerer, blir driften også preget av affeksjonsverdi og en viss idealisme. Vi ser også på historien som en verdi, men jeg begynner å tvile på om politikerne gjør det samme? Er ikke slike bedrifter verdt å ta vare på lenger?

Koronatiltakene har kostet oss mye, kassa er tom, ja den er rett og slett bunnskrapt. Egenkapital og likviditetslån har gått til å holde driften i gang, og vi har ikke dessverre ikke hatt mulighet til å bruke penger til vedlikehold, noe som er viktig prioritet i et historisk hotell. Å bruke ansatte til slike oppgaver har det heller ikke vært økonomi til, usikkerheten har vært så stor at vi har ikke turt annet enn å permittere, selv om det også har kostet dyrt.

Det har vært et turbulent og utfordrende år for oss alle, og jeg har stor respekt for de avgjørelsene som fortløpende fattes for å begrense smittespredningen i samfunnet. Vi på Oset Høyfjellshotell har hele tiden fulgt de anmodninger og bestemmelsene som har blitt iverksatt, for vi ønsker selvfølgelig til enhver tid å gi våre gjester trygge og gode opplevelser.

I lange perioder har vi, som andre i samme næringen, sett oss nødt til å stenge helt ned. I år som i fjor har vi hatt stengt de ti dagene, som vanligvis gir oss nok penger i kassa til å dekke regningene frem til sommeren. Vi måtte ikke stenge denne påsken, men under de gjeldende bestemmelsene, så vi ingen annen utvei. Vi hadde ikke noe utgangspunkt for å kunne levere et produkt som ville stått til gjestenes ønsker og forventninger. I tillegg rant det bokstavelig talt inn med avbestillinger når de siste reiserådene ble lagt fram rett før påske, så beslutningen tvang seg frem for oss som for mange andre bedrifter i dalen.

Nå må det bli slutt på at styresmaktene skal spille poker med små og mellomstore bedrifter som innsats! Bedriftens kapital har blitt ofret uten at jeg har hatt noen mulighet til å styre lokomotivet… Her sitter det en lokfører som ikke kjenner til hvor kapitalen kommer fra. Her sitter det en lokfører som styrer, uten tanke for vår virksomhet og hva dette gjør med vårt livsverk. Man kan ikke styre norsk økonomi med helsefaglige argumenter. Det er et kraftig overtramp når de som setter inn koronatiltak ikke makter å korrigere mer presist med kompensasjon. Vi snakker om tidenes største omfordeling av opparbeidet egenkapital i nyere tid, styrt av tilfeldig kompetanse. Men så lenge man ikke har erfart annet enn høye offentlige posisjoner, lønninger og pensjoner samtidig som oljefondet vokser inn i himmelen, så er det kanskje ikke så lett å forstå hvilke konsekvenser koronatiltak får for de som driver med verdiskapning i privat næring?

Som tidligere nevnt, kassa er tom – etter alt vi har ofret mener jeg at vi nå fortjener hjelp. Vi er en bransje som står i knestående, mange ligger faktisk nede for telling og det haster! Vi trenger hjelp til å etablere reelle og rettferdige kompensasjonsordninger for å sikre videre drift og utvikling av eksisterende og nye arbeidsplasser. Vi trenger hjelp til å bli hørt – nå! Vi trenger en stemme som kan tale vår sak og på den måten påvirke kommende kompensasjonsordninger. Vi står i en nasjonal dugnad, men prisen for å bli med er større for noen enn andre. For meg og min bransje ser den ut til å bli skjebnesvanger.

Vi trenger hjelp av alle som kan bli hørt hos de som fatter avgjørelsene og setter rammene for kompensasjonsordningene. Reiselivsnæringen er utvilsomt en av de største og viktigste næringene i store deler av distrikts-Norge, kanskje spesielt her i Hallingdal. Derfor mener jeg det er viktig at så vel regionrådet, ordførere, lokalpolitikere og næringsutviklere samles for å kartlegge situasjonen og legge en plan for å bistå i redningsaksjonen, slik at vi kan komme oss gjennom den nåværende krisen og på den måten gi håp for fremtiden.

Det er ikke bare til vårt beste, men hele lokalsamfunnet som er avhengig av arbeidsplasser og kontinuerlig næringsutvikling. Vi kan ikke ende opp med at enda flere hotell slaktes og bygges om til fritidsenheter, for kanskje er det allerede nok kalde senger i distriktene?

Du som leser dette lurer kanskje på hvorfor jeg mener vi trenger hjelp, for det er jo allerede etablert kompensasjonsordninger må vite. La meg sette deg litt inn i situasjonen for min bedrift, altså Oset Høyfjellshotell.

Først og fremst ble det innført mulighet for å få utsatt innbetalingene av merverdiavgiften. Selv har jeg fått utsettelse for flere terminer, men jeg ser at kostnaden ved å utsette betalingen er høy. Vi må nemlig betale 8% i rente til staten for dette. Med andre ord en rente som er langt høyere enn et vanlig lån i banken, den er på nivå med inkassorente; staten foretar ran på høylys dag!

Videre er det innført en kompensasjonsordning for uunngåelige faste kostnader, slik som leie, leasing osv. Altså favoriseres det å ikke betale for investeringer i anleggsmidler. Det er stikk i strid med vår filosofi, dvs å gjøre opp for seg der og da. Vi har foretatt oppgraderinger osv når vi har hatt økonomi til det. Det skulle vi altså ikke ha gjort. Vi skulle ikke betalt for inventar, kjøkkenutstyr, tv, løypemaskiner, traktor, nytt teknisk utstyr som i basseng osv. Alt kan leases, og signalet er at det er det vi skulle gjort. Da hadde vi fått mye større kompensasjoner enn hva som er realiteten nå. I tillegg skulle vi organisert driften slik at vi hadde hatt et eiendomsselskap som eier av hotellet og et selskap som hadde drevet det – ja da kunne vi også fått kompensert for høye leiekostnadene. Ja det er vel her idealismen har vært for stor, alt ligger i et selskap og alt overskudd har gått tilbake til drift med hensikt å ta vare på verdiene og historien…

I tillegg, ulykksalig nok for oss, er det 2019 som ble basisåret for beregning av kompensasjon for tapte inntekter. Det vil si at kompensasjonen utelukkende beregnes ut fra det økonomiske resultatet i 2019. Det var vårt magreste år siden forrige årtusen. Vi mistet flere store kunder, som heldigvis kom tilbake vinteren 2020, samtidig som vi fikk noen uforutsette utgifter. Vips ble kompensasjonen avkortet med ytterligere 40% siden vi endte opp med et underskudd.

Parallelt med dette må vi betale eiendomsskatt til kommunen som om intet har skjedd, samtidig som arbeidsgiveravgiften til staten ruller og går. Ikke nok med det, vi må betale arbeidstakerne lønn i ti dager hver gang de permitteres. Slik situasjonen har utviklet seg bør disse skattene og avgiftene inkludert moms, tas bort i opptil flere år hvis vi skal klare å få driften opp igjen, utsettelse er bare å skyve smerten foran seg.

Alt dette i tillegg til andre faste kostnader er med å knekke ryggen vår, for vi har ikke inntekter lenger – og det er høyst usikkert når vi kommer til å få det igjen.

Så hva med tiden etter koronaen? Er det liv laga for oss da?  Jeg håper det og jeg vil gjøre alt jeg kan for at Oset Høyfjellshotell skal komme styrket ut av denne situasjonen. Det skal jeg få til, bare jeg og mine kollegaer kan få litt hjelp, slik at hoteller som Oset overlever. Da kan jeg forhåpentligvis om noen år overlate driften til den sjette generasjonen i vår familie.

Nå får jeg det meste til å fremstå som mørkt og dystert, men det er lys der ute også. Vi har en stor heiagjeng som støtter oss og gir oss håp for fremtiden. Mange har allerede bestilt sommer-, høst- og vinterferieopphold for 2021 og 2022.

Kunder/gjester og gode venner ønsker å hjelpe oss med spleis og andre tiltak, men jeg synes ikke det er riktig at det er de som skal ta ansvar. Nå trenger vi en real håndsrekning med målrettet og velfungerende hjelpetiltak fra staten!

Alle de små og mellomstore bedriftene står i stor fare, det man risikerer slik ordningene er nå er at bare kjedene og de store konsernene med ekstern kapitaltilgang overlever. De privateide og historiske bedriftene vil ligge der som spøkelseshus. Hvis ikke det blir tatt tak nå så kommer Norges-ferien til å bli en gedigen nedtur, mørke restauranter og hoteller er ikke det feriefolket ønsker å møte. Heller ikke destinasjoner uten mangfold og identitet. Det er vel ikke dette scenarioet vi vil ha etter korona?

I forhold til valgkampen kan bransjen jeg representerer kanskje ikke bidra med så mange stemmer, men arbeidsplasser derimot og fremtidige skatteinntekter i de neste 140 årene… Jeg håper inderlig det kommer med i betraktningen. I tillegg håper jeg politikerne ser verdien av en historie. Vi har levert gjestfrihet, opplevelser og minner gjennom generasjoner, hjelp oss nå – slik at vi kan fortsette med det.

 

Vennlig hilsen
Gudrun Hesla
Vertinne Oset Høyfjellshotell – Golsfjellet.