Middelalderen på Golsfjellet

Men la oss gå langt tilbake i tid, over 1000 år til den yngre jernalder, vikingtid og middelalder. Da var det nok mye folk inne på åsen. De drev med jakt, men fremfor alt med jernutvinning. Det var en hel industri det, riktignok primitiv, men omfattet de store på Golsfjellet, og kanskje særlig myrområdene fra Fjellheim, og over til Tisleidalen. Jernet var handelsvare og ble byttet i korn eksportert herfra. De som har greie på slikt, ser mange spor av jernvinna over ute ved myrene her i form av gjenfylte kullgroper, jerngroper og slagghauger, og fortsatt har vi navn som Smedberget borte ved Høgeviern og Kvanhøgd, Raubekk innunder Nystølsfjellet, og ikke minst den setra som heter Jødnbustølen på Kamben like ved søppelconteinerne. Ei jernbu var stedet der de veide jernet. Her var oppsynsmannen, «jernmannen». Minnene om dette må nok ha holdt seg helt til denne stølen ble tatt i bruk igjen for drøyt 300 år siden. Vi har Sinderlien rett over fylkesgrensen mellom de nye rare fylkene Innlandet og Viken. Sinder er slagget som flyter opp etter at de smeltet malmen til jern.

I middelalderen fram til tidlig på 13-tallet var det et varmt klima, og skogen gikk nok opp til over 1200 moh. Det er mange sagn om et kirkesogn, med kirke i Tisleidalen. Noen snakket om Jølemyrkyrkja, futen Iver Wiel som skrev beretning om Hallingdal på midten av 1700-tallet, sier det er merker etter en kirke som stod på Fløtstøen. Elva Tisleia het tidligere Fløta, så dette var vel omtrent der Tisleidalen kapell står i våre dage, rett nedenfor Jølemyr. Det gikk også sagn om kirke på Møen borte ved Klanten. Det siste er lite trolig, for da dette ble undersøkt grundigere, var det ingen sport etter dette, men derimot en mengde slagghauger og groper fra jernvinna. Trolig har nok grensen mellom Gol og kirkesognet i Tisleidalen gått langs vannskillet over Kamben, Møen og Vardhovd.

Over de store myrområdene på Golingsåsen frem til mot 1350 var det stor virksomhet for 800-1000 år siden. Men så tok det slutt.

Hva skjedde? Jo det oppsto nok et problem og tre ulykker samtidig. Problemet var at det store vedforbruket over lang tid, og gjorde at skogen forvant. Den ene ulykken var at det ble utviklet nye måter å lage jern på, og som var billigere og bedre enn jernet som var utvunnet av myrmalm, og utenlandsk jern erstattet det hjemmeproduserte bortsett fra til eget bruk. Raskt gikk kunnskapen om jernutvinningen tapt. Den andre ulykken var at det tidlig på 1300-tallet brått ble kaldere klima og dette fortsatte frem til «den lille istid» på slutten av 1700-tallet. Kornet ble ikke modent så høyt som før. Frem mot 1300-tallet var nok i ferd med å bli for lite jord til å brødfø befolkningen. Og så ble en utsultet befolkning rammet av den tidenes store internasjonale katastrofe: Svartedauen. Pesten tok livet av halvparten av den norske befolkningen, og fjellbygdene ble rammet hardest. Grender ble lagt øde. Her var det nok mer 2/3 enn folket som døde eller forsvant. I senere tid er det foretatt beregninger som kan tyde på at bortimot 80 prosent av gardene lå øde etter pesten. Og på Golsfjellet, eller Nordåsen, ble det folketomt i flere hundre år. I Gold bodde folk nesten bare i Herad og i Golsreppen. Mange gårder ble underbruk og seterbruk. Mange grodde igjen.

Etter 1300 gror landskapet langsomt igjen, kanskje ikke så raskt som nå for nå kom flere også hundreår med kaldere vær og barkebrødstider.  Fogden Iver Wiel skriver for 300 år siden at «det er som solen har tapt sin kraft». Men desto viktigere å utnytte beitene i fjellet etter hvert som folketallet vokste igjen og ødegårder ble tatt i bruk.

Også tidligere har det vært avskoging og gjengroing på Golsfjellet, ikke bare nå. Den som kjenner tegnene, kan finne spor etter jern- og kullmiler, men også fangstgroper over alt fra Oset til Fjellheimkrysset.

Reiselivet vokser frem, og fjellet gror igjen …

Men ved 1900 skjer det noe nytt. Det kommer turister. Oset hotell kom rundt 1890, og så kommer de alle første hyttene. De var ikke mange, men de var små og enkle.

Hotellhistorien (bilde Oset, Ørterstølen, Kamben, Storefjell, Bleiktfevdt)-Bildene fra Buo. . Det ble først bygd på noen ekstra rom for å ta i mot gjester. Og så kom hotellet etter hvert. Familiehotellene og samspillet turisme og landbruk på Golsfjellet kunne fått sin egen historie. Hotellene her har jo 100- 130 års historie.

Så kommer Bergensbanen kom i 1909.  Det ble lett å komme hit i løpet av en dag. Dermed starter den spesielle hotellhistorien på Golsfjellet. Forløperen til hotellene var et par ekstra rom på stølsbua for å ta imot gjester. Det finnes en reisebeskrivelse fra slutten av 1860-årene hvor det er overnatting hos Per og Guri Nøreim på Oset. Oset hotell ble bygd på den Osetvollen i 1890, men de hadde lenge huset veifarende som skulle ros over fjorden til Naustedokken og ri videre mot Ulnes i Valdres. I 1920 åpnet hotellene på Ørterstølen og Kamben, og i 1930 åpner Storefjell på den øvre Nibstadvollen på Einarset. Dessuten kom Bleiktvedt og Glomsrud i Auenhauglia.

Ørterstølen ble bygd på stølen til Nils Rust, men her hadde det også lenge bodd sommergjester på stølen fra ca 1900.

Kamben hotell ligger der det var en «veslevoll» til Berg som hadde dette som en ekstra voll ovenfor selve stølen. Denne vollen ble solgt til Bakko i 1836,som deretter hadde stølen her, og i 1916 solgte Bakko Veslestølen («Lillestølen») til Engebret Eidsgaard som tidligere hadde bygd både krambu og hotell nede ved Heslabrua i Gol. Han satte opp en hotellbygning i 1919/20 som sto klar til å ta mot gjester i 1920.  I 1924 solgte Engebret Eidsgaard hotellet til Thorbjørn Magelssen som fikk ryddet mer jord og kalte seg Kambebonden. Han var en fargerik person og svært godt likt. Han reklamerte med at det var tilbud på vitaminer, karbad og bekkebad, spanderte tur til Valdres for de eldre i Gol og da han skulle selge hotellet i 1936, var overskriften på annonsen «Verdensberømt hotell til salgs». I 1937 ble hotellet solgt til Martin Brekke.

Det var to gode grunner for å skaffe seg hytte på Golsfjellet. Den ene var Bergensbanen. Den andre var stølsdriften. Nå ble det penger å tjene på salg av melk, smør og ost som turistene var avhengige av. Det oppsto et gjensidig avhengighetsforhold mellom de første hyttefolkene og stølsfolket. Med avhengigheten og den nære kontakten fulgte både nære vennskap og en gjensidig respekt. Selv om de første hytteturistene nødvendigvis var folk som satt bedre i det enn de fleste, så var hyttelivet ennå enkelt: Vann i brønnen og ved i ovnen. Og dette var dessuten idealet. Hyttelivet skulle være enkelt.

40, 50 år senere skjer det nye endringer. Rundt annen verdenskrig forsvinner geitene. Det kommer melkebil inn til stølslagene og kjører fulle melkespann til meieriet og tomme tilbake og de frakter hyttefolk til fjells. På stølen har det kommet separator. Det blir litt mindre slit for stølsfolket, men fortsatt mer enn nok for hun som skulle grytidlig opp å melke, slepe fulle spann bort til veien, ta seg av stellet og melke igjen om etter middagen og sette melkespann til avkjøling. Temperatur på melken og fjøsstellet ville ikke fylle kravene til Mattilsynet i våre dager. Men ingen hadde vondt av den upasteriserte melken vi satte kjøling til neste dag. Tvert om.  Privatbil var fortsatt var forbeholdt de få, og både Olav Venås og Arvid Søndreli som drev dagligvarebutikker i Gols sentrum, begynte å kjøre matbil til stølslagene, en slags dagligvarebutikk på hjul. Og en og annen gang kom fiskebilen også. Den kunne vi ungene greid oss uten.

Og trengte man noe annet, var det bare å sende en lapp med Øynelien eller Skredderberget på Stølsruta til postkontoret eller til Bergo eller Eidsgård som solgte alt fra kjøtt til spiker. På 50- og 60-tallet var det nesten mer lettvint å være hytteturist enn nå. I alle fall ble det enklere å være husmor, selv om klesvasken fortsatt måtte tas i vaskebaljen.

Stølslaget var en kvinneverden før slåtten begynte i slutten av juli.  På stølene stelte kona med de minste ungene. På hyttene var det husmødre med barneflokken gjennom hele skoleferien. Ektemannen kom opp noen uker om sommeren da det var ferie. Og mannfolket på stølene flyttet opp når slåtten begynte og da ble det folketomt i bygda. Vi kan kanskje kalle dette for fase to i både stølsliv og hytteliv gjennom 1900-tallet. Siden dette er min egen barndom syntes jeg dette var en flott tid, men min bestemor syntes det var finere før.

Siden alle var til fjells var det Kambemessa et fast innslag hver sommer i stølslaget vårt. Dit kom alle, både stølsgranner og hyttegranner, i pene klær. (For nede i bygda var det nesten folketomt. Men her må jeg ta et sidesprang og et hundreår lenger tilbake i tid. Utgangspunktet var det motsatte av en messe, nemlig Kambedansen.

Når stølsslåtten og hadde begynt i gammel tid, og alle va rtil fjells oppsto det naturlig nok møteplasser, og her var det kort vei over til stølslagene i Valdres. En gang hver sommer sto Lykkjedansen innerst i Tisleifjorden, Vasetdansen der Vasetdansen camping er nå, Røddalsdansen på Søåsen i Gol like ved grensen til Høvreslia, og på denne siden av Golsfjellet var det Kambedansen på en fin flat gresslette der Kambevegen går, like ovenfor søppelkonteinerne. På disse stevnene var det fra gammelt av både litt småhandel, og folk, særlig ungdommen møttes, det kom kanskje istand noen giftermål og det var dans, men også mye slåssing, særlig mellom folk fra Hallingdal og Valdres, og etter hvert mye fyll.  Særlig ille var i ti-årene før og rundt midten av 1800-tallet. På denne tiden førte den nymotens poteten til hjemmelaget brennevin, og før utvandringen lettet på trykket var bygdene nærmest overbefolket og det var ikke mer jord å dyrke.  Alt bidro nok til å skape urolige tider. Også ved Lyserbekken var det en danseplass, og det het at bekken ble blandet med blod. Det sies at det kom en ung enke fra nedre Brenn ridende til Kambedansen. Det en salig kamp for å få tak i et såpass velstående gifte med gard og grunn i en tid da det knapt nok var mer jord å dyrke. Vi er nå rundt 1840, Den sprekeste greide å svinge seg opp på hesten i kampen med de andre, og ham red hun hjem med mens han jaget de andre unna med låshelda.

Ellers var det så mye slagsmål at mange etter hvert så seg arge på dette stevnet. Kristi Treverket fortalte at det skulle ha vært tjukt med folk på Kambedansen.  På en av stølene var det en kone som ble så arg da hun skjønte at folk hadde ridd bort på Kambedansen, at hun selv tok hesten og red bort på Kamben og red rundt danserringen mens hun slo med låshelda, (lenken de festet rundt beina på hesten), og slo med denne, slik at hun jaget de dansende over tuer og briskerabber. Hun het Rangdi Rust. En annen gang var det en sersjant Bø fra Valdres som så vidt berget livet da han var innringet av hallinger med kniv, men greide å komme ut av ringen da en fyr snublet og kom seg unna i kappløp utover myrene.  Mange historier kunne vært fortalt om hendelser på Kambedansen og Vasetdansen, men tiden strekker ikke til, og disse kunne fylt et helt foredrag.

Men så var det en presten Skattebøl som selv fra dalen. I 1883 forkynte fra prekestolen at istedenfor dans skulle det nå bli messe på Kambedansen, Lykkjedansen og Røddalsdansen. Folk kom, og fra da av oppsto Kambemessa som varte i nesten 100 år.på 30-tallet var Kambemessa hos Dokken, og deretter i 40 åt hos Rensel frem mot 1970-årene. Kambemessa var den ene av sommerens høytider. Den andre var Olsokbålet 29. juli.  Hvert stølslag hadde sitt bål. Og det gjaldt å få bålet til å brenne lenger enn de andre.

Det finnes for øvrig flere sagn i tilknytning til steder på Golsfjellet, blant annet om skatten under bunnen på Pengtjedn ved toppen av Ørterhøvda og de underjordiske i Tvergasteinhøla.

Det kommer nye endringer. På 1970-tallet ebber det tradisjonelle stølslivet ut, det blir nydyrkning og maskinell drift og fellesfjøs. Heldigvis har denne utviklingen reddet det enestående kulturlandskapet på Golsfjellet. Selv om granskogen brer seg, er det fortsatt et åpent landskap takket være store arealer som fortsatt blir slått. Det er ingen motsetning mellom landbruk og turisme, tvert imot. Landbruket er en av kvalitetene ved Golsfjellet. De som ikke liker at det kjøres møkk på jordet, kan heller holde seg hjemme akkurat den dagen.

Utover 70 tallet og videre mot årtusenskiftet forsvant ikke bare matbilene, det ble tankhenting av melk, stølsruta var for lengst borte, husmødrenes tid var også slutt, så hyttene ble mindre brukt, selv om de ble stadig flere. Men fortsatt var de små og godt tilpasset terrenget. Forhøsteren feide over jordet på en dag, og antall driftsenheter med melkekyr var blitt få.  Det var blitt færre folk om sommeren enn før, noe flere hytter i tilkytning til stølslagene, og dermed også stadig flere oppkjørte løyper, og utvidelse av hotellene. Og det stadig mer gjengrodde Golsfjellet markedsførte seg nå som ski og sykkeldestinasjon. Med god grunn. Finere terreng for turski og sykling finnes ikke.

Men så kommer det siste store skiftet. Ved inngangen til dette årtusen. Og dette er nok det største skiftet på Golsfjellet siden gjengroingen etter Svartedauen og avskogingen på 1800-tallet. Golsfjellet får en Masterplan og deretter en kommunedelplan. Det skal nå bli mulig å satse tungt på hyttebygging tilknyttet kloakk og vei, men i egne felt utenfor stølslagene, og hyttebyggingen skal være konsentrert for ikke å legge beslag på for store arealer. Hyttene blir fritidsboliger, med alle bekvemmeligheter. Før skulle hyttelivet være enkelt og i kontrast til det moderne livet hjemme. Fra nå av er nye hytter større enn eneboligen hjemme og med flere hjelpemidler og bedre utstyr.

Men det er fortsatt naturen som gjør at folk velger fritidsbolig her og ikke et annet sted. Og som før dreier det seg om å utnytte utmarksressursene til næring, men på en ny måte. Aldri har skiløypene og turstiene vært bedre merket og bedre oppkjørt. Jeg kan savne den tiden vi hadde skisporet for oss selv. Men ulempen var at da måtte vi tråkke opp selv. Og løypenettet trekker folk, slik stølslivet gjorde før. Men det er en stor forskjell.